Content:

 

Holst gjennom håndskrift

Michael 2017; 14: 343–57.

Det er lite arkivmateriale som kan belyse Frederik Holsts liv og arbeid, ut over hans publikasjoner. Imidlertid leverte han et halvt år før sin død inn en samling dokumenter til Universitetet i Christiania. Utvalget av dokumenter og hans håndskrevne følgeskriv forteller kanskje noe om hvilket ettermæle han ønsket seg.

Frederik Holst (1791–1871) står fram i medisinhistorien som en meget interessant person. Men det er gjennom hans faglige arbeider vi lærer ham å kjenne, mens personen Holst forblir relativt utydelig. Især mot slutten av hans liv mister vi ham av syne. Det er ikke hittil funnet noe fotografi av ham, på tross av at portrettfotografi var begynt å bli populært i 1860-årene. Var han en sky og beskjeden natur som mer enn andre ikke ville stikke seg fram. Eller var det noe annet i veien? Vi vet det ikke. Men det er like fullt en diskrepans mellom den utadvendte fagmannen og den fjerne personligheten.

Holst var professor fra 1824 til 1865, altså i 41 år. Han var vitenskapelig aktiv fra ca. 1814, og vi vet ikke noe om hans arbeidssituasjon etter pensjoneringen. Dette betyr at han hadde en periode på godt over 50 år bak seg da han 1. desember 1870 leverte inn en bunke papirer til Universitetsbibliotekets manuskriptsamling (figur 1). Det var en 79 år gammel mann som da ga fra seg et materiale som kan gi et noe mer nyansert innblikk i hans faglige aktivitet enn hans publikasjoner gjør. Men fra et så langt faglig liv må dette bare være et meget lite utvalg av hans etterlatte dokumenter. Siden han hadde levert dem inn selv, må vi anta at han selv har valgt ut stoff som skulle samsvare med det ettermæle han ønsket seg. Et halvt år senere, 4. juni 1871, døde han. Alderdomssvakhet er oppgitt som årsak. Holst hadde lagt ned pennen for godt.

xxxxx_344_01_b.jpg

Figur 1: Holsts følgeskriv om fengselspapirene.

(Foto: Øivind Larsen)

Dokumentene i Nasjonalbibliotekets manuskriptsamling i Oslo

Figur 2 viser en oversikt over det som finnes av Holst-materiale i Nasjonalbibliotekets avdeling i Henriks Ibsens gate 110 i Oslo1. Her er det originaldokumenter som belyser en lang rekke viktige saker i Holsts samtid, og mange av dem ser ut til å være velegnede utgangspunkt for separate studier.

Eksempelvis er det flere arkivsaker som gjelder arbeidet med en ny medisinallovgivning for Norge, der Holst var en sentral person gjennom lang tid.

Holst må også ansees som en krumtapp i etableringen og driften av det nye Rikshospitalet gjennom en periode på mer enn tretti år, og dette finnes det arkivstoff om.

Håndteringen av de sinnslidende i Norge var et tema som opptok Holst hele livet. Her finnes blant annet utkastet til innstillingen om saken av 1827.

Koleraen kom som et akutt, medisinsk problem som med rette skremte opp og nærmest rystet befolkning og helsevesen i mange land, deriblant Norge, og her spilte Holst en ansvarsfull rolle som den øverste faglige og formelle autoritet. Dette er også representert i manuskriptbunken.

Hans tretti år lange engasjement i å lage en ny farmakopé for Norge må ha vært et pirkearbeid uten like. Til denne saken foreligger det også et manuskript i samlingen.

Holst som menneske

Allerede gjennom dokumentasjonen til de her nevnte temaene fornemmer vi Holsts engasjement for medmennesker. Han hadde vært elev ved Christiania Katedralskole, og der har han åpenbart fått en grundig utdannelse, også i etiske spørsmål. Figur 3 viser innledningen til en skolestil med tittelen «Hva forstaaes med Løgn….» og den drøfter om det finnes omstendigheter, da man som en sann kristen likevel kan tillate seg å tale usant. Figur 4 viser at han fikk en god karakter for stilen. Lærerens signatur «D» må være skolens religionslærer Christian Døderlein d.y. (1782–1839)2.

Figur 5 er en kommentar til det som ofte framholdes, at norske doktorander måtte ha assistanse ved disputasen på grunn av sviktende latinkunnskaper. Vel hadde Frederik Holst en respondent ved sin side ved forsvaret av doktorgraden, men han var selv ingen novise i latin, kfr. denne stilen fra Københnavn i 1810, det året han avla examen artium.

En sak vi ikke må glemme ved studiet av Holsts mangfoldige virksomhet er at han hele tiden var universitetslærer med studenter under sitt kateter. Det var få lærere og mange fag, slik at til en viss grad måtte alle gjøre alt. Det var ganske vanlig at en student tok notater på professorens forelesninger og så lagde et håndskrevet kompendium som ble sannsynligvis ble sirkulert, eller etter hvert mangfoldiggjort med datidens reproduksjonsteknikker og innbundet som en bok. En slik håndskrevet bok ligger ved i manuskriptsamlingen (figur 6). Blar man i den, finner man Holsts usedvanlig ryddige og greie framstilling av Therapia generalis, medisinsk behandling i sin alminnelighet.

Hjertesaken – fengslene

Gjennom hele sin karriere arbeidet Frederik Holst med en gruppe i samfunnet som levde under vanskelige kår, nemlig fanger3. Og det var relativt mange flere som hadde stelt seg slik at de var blitt satt i fengsel på 1800-tallet enn senere. Fangene skulle underkastes en straff som skulle være nettop det, en straff, men fengselsoppholdet skulle også ta vare på fangen, blant annet ved ikke å ødelegge helsen, og dessuten rehabilitere vedkommende til et liv etter endt soning.

xxxxx_346_01_b.jpg
xxxxx_346_02_b.jpg

Figur 2: Frederik Holst-manuskripter i Nasjonalbiblioteket, Oslo.

xxxxx_348_01_b.jpg

Figur 3: Stil om løgn fra Christiania Katedralskole.

(Foto: Øivind Larsen)

xxxxx_348_02_b.jpg

Figur 4: Stil med lærerens karakter.

(Foto: Øivind Larsen)

xxxxx_349_01_b.jpg

Figur 5: Stil på latin 1810.

(Foto: Øivind Larsen)

I dette viser Holst hele tiden et humant sinnelag. Han var på studiereiser, og figur 7 viser notater fra England fra 1838. Utenlandsreisen var forberedt gjennom korrespondanse, og figur 8 viser eksempel på et brev til franske kolleger.

Både når det gjaldt bygging av sinnssykeasyl, som Holst hadde vært engasjert i fra 1820-årene, og når det gjaldt fengsler, var Holst tilhenger av en såkalt panoptisk utforming4. Ut fra en sentralbygning strakte det seg fløyer utover i en stjerneform. All kommunikasjon og overvåking skjedde via sentralbygget. Holst hadde i 1820-årene tenkt seg at vårt første asyl, Gaustad, skulle bli slik5. Men det var finansieringsvansker som forsinket saken. Da Gaustad sto ferdig om lag tretti år senere, hadde ikke minst forandringer innen psykiatrien som fag gjort at en annen arkitektur ble valgt6. Arkitekten Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887) hadde da tegnet et asyl med større fleksibilitet, dersom den primære hensikten med å ha de sinnslidende i et asyl ikke bare var å oppbevare dem, men å behandle dem med bedring eller helbredelse som mål.

xxxxx_350_01_b.jpg

Figur 6: Forelesningsreferat 1828.

(Foto: Øivind Larsen)

xxxxx_351_01_b.jpg

Figur 7: Notater om fengsler fra utenlandsreisen 1838.

(Foto: Øivind Larsen)

xxxxx_352_01_b.jpg

Figur 8: Fra Holsts utenlandskorrespondanse om fengselssaken.

(Foto: Øivind Larsen)

Men for et fengsel var hovedoppgaven fortsatt oppbevaring. Derfor var det panoptiske systemet fortsatt det aktuelle. Figur 9 viser et bilde fra et Skilling-magazin som ligger blant manuskriptene. Det viser Pentonvillefengslet i England, åpnet 1842. Det er panoptisk, og her gjaldt Philadelphiasystemet, der fangene var isolert i cellene hele tiden, både i arbeid og fritid, men hadde anledning til å snakke med personalet. Holst var opptatt av det umenneskelige i Auburn-systemet, der fangene riktignok fikk være sammen, men der talens bruk ble strengt straffet. For Holst var Pentonville-utformingen et ideal. Holst skrev ikke så mye henvendt til offentligheten, men blant papirene ligger også et nummer av Skilling-magazinet7 der han har en større, populær artikkel hvor han legger fram sin argumentasjon (figur 10).

xxxxx_353_01_b.jpg

Figur 9: Pentonville-fengslet i Skilling-magazin.

(Foto: Øivind Larsen)

Holsts omfattende studiereise til utlandet i 1838 for å se på fengselsforhold var tydeligvis ganske spesiell i sin grundighet. Figur 11 viser et utsnitt av en gjenpart av et brev til Holst fra Justisdepartementet, datert 11. januar 1841. Der heter det blant annet angående reiseberetningen som Holst hadde datert 18. desember 1840:

«,.. er det Departementet en behagelig Pligt at bevidne sin Erkjendelse af den særdeles Kyndighed, Nidkjærhed og Omhu, hvorved Professoren sees at have røgtet det ham overdragne Hverv, ligesom man ikke omtvivler, at det af Reisen vundne Udbytte og den Fremstilling, som deraf er givet i hiin Beretning, vil være den ærede Commission til væsentlig Nytte under dens videre Forhandlinger.»

Når vi i dag går forbi Botsfengslet i Oslo, ferdig 1851 (figur 12), er det arkitekt Schirmers verk vi ser8. Men det er bare små detaljer som skiller dette bygget fra de panoptiske prinsippene Holst hadde argumentert for siden 1820-årene. Schirmer hadde også vært på studiereise til England i 1843 – 44 og sett på fengsler, og da for øvrig sammen med datidens oppadstigende stjerne i norsk psykiatri, svogeren Herman Wedel Major (1814– 1854) som hadde vært sentral i utformingen av asylet på Gaustad, da dette endelig ble bygd og kunne åpnes i 1855. Men for Botsfengslets vedkommende er det nok like mye Holst vi ser som Schirmer.

xxxxx_354_01_b.jpg

Figur 10: Holst vender seg til publikum gjennom Skilling-magazinet i fengselssaken.

(Foto: Øivind Larsen)

Kronprinsen

I unionstidens Norge på 1800-tallet var den senere konge Oscar I kronprins fram til han overtok ved sin far Karl Johans død i 1844. Oscar I var mye i Norge, og i denne forbindelse er det viktig at fengsler og fangepleie var en av hans store interesser. I 1840 ga kronprins Oscar ut en bok om straff og straffeanstalter, der han drøftet forskjellige fangebehandlingsprinsipper, men konkluderte med at Philadelphiasystemet var beste egnet. Denne boka ble utgitt på mange språk, deriblant på norsk. Den ble oversatt av Henrik Wergeland (1808–1845). Wergeland har også skrevet et omfattende etterord9.

xxxxx_355_01_b.jpg

Figur 11: Anerkjennende departementsuttalelse om reisen for å studere fengsler.

(Foto: Øivind Larsen)

Figur 13 viser hvorfor vi trekker fram denne saken i en omtale av Frederik Holst. Kronprinsen sendte ham nemlig bokmanuskriptet på forhånd og ba ham om kommentarer. Disse kommentarene finnes i den mangfoldige manuskriptbunken ved Nasjonalbiblioteket og er nok et bevis på den høye faglige posisjon Frederik Holst hadde i samtiden.

Hvorfor så stille i eldre år?

Når man ser bakover på historien, er det lett å glemme at et hundreår faktisk er hundre år. Holsts virke strakte seg over mer enn et halvt århundre. Han hørte hjemme i sin tid. Samfunnet, ikke minst det norske, gjennomgikk en formidabel forandring på denne tiden. I 1850- og 1860-årene var Frederik Holst blitt en eldre mann og det kan ha gjort sitt til hans historisk sett neddempede profil. Hans kone døde i 1866 og vi vet ikke hva det kan ha betydd for ham, følelsesmessig og praktisk.

xxxxx_356_01_b.jpg

Figur 12: Botsfengslet i Oslo.

(Foto: Øivind Larsen 2017)

xxxxx_356_02_b.jpg

Figur 13: Holsts følgeskriv til uttalelsen om kronprins Oscars bokmanuskript.

(Foto: Øivind Larsen)

Men det kan også være at nå var det kommet så mange andre inn på de feltene han hadde arbeidet, f. eks. de yngre Major og Schirmer når det gjaldt henholdsvis psykiatri og fengsler. Det var ikke pionertid på samme måte lenger som da Holst var yngre. Og tidsskrifter hadde funnet sin form, både her hjemme og ute i verden. Norsk Magazin for Lægevidenskaben hadde overtatt Eyrs rolle, men nå drevet av en profesjonell organisasjon.

Det var en tid for alt, også for Frederik Holsts liv og virke.

oivind.larsen@medisin.uio.no

Universitetet i Oslo

Institutt for helse og samfunn

Fotnoter
1 Tidligere adresse: Drammensveien 42.
2 Personlig meddelelse 2017, Ernst Hugo Bjerke, Oslo Katedralskoles bibliotek.
3 Larsen Ø. Frederik Holst og fengslene. Tidsskr Nor Legeforen 2001; 121: 3556-60.
4 I arkitekturhistorisk litteratur brukes ordet panoptisk litt forskjellig, ettersom det rent språklig bare betyr at «man kan se alt», slik at en sirkelformig fengselsbygning der man fra et utsiktspunkt i midten kan se inn i cellene, også er panoptisk. Men Holsts bruk av ordet gjelder stråleformede bygninger der korridorene kan overvåkes fra sentrale vaktrom, men ikke cellene.
5 Larsen Ø. Sykehuset som aldri ble bygd. Tidsskr Nor Lægeforen 1986; 106: nr. 2, forside, V-IX.
6 Larsen Ø. Hvorfor har Gaustad sykehus fløyer som ligger bak hverandre? Tidsskr Nor Legeforen 1985; 105: nr. 12, forside, V.
7 Skilling-magazinet 1840, nr. 48.
8 Bogen I, Hvattum M. Heinrich Ernst Schirmers studiereise til England, 1843-44. Kunst og kultur 2013; 96, nr. 2, 66-79.
9 Oscar I. Om Straf og Straffeanstalter. Christiania, Chr. A. Wulfsberg, 1840.
publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no