Content:

 

Indremedisinen – en helhet?

xxxxx_074_02_b.jpg

44 Søren Bloch Laache (1854–1941), litografi av Harald Brun (1873–1927)

xxxxx_074_03_b.jpg

45 Søren Bloch Laache (1854–1941) malt av Hans Ødegaard (1876–1943)

Medicina interna una et indivisibilis (est) erklærte professor Søren Bloch Laache (1854–1941) 44 45, professor i indremedisin fra 1895, førstesekretær i Selskabet og redaktør av Magazinet 1884– 1892, formann 1897–1899 og 1916–1918. Søren Laache ble tegnet av Harald Brun i 1925 44 og malt av Hans Ødegaard i 1930 44 . Maleriet er en gave til Selskabet fra venner og elever.

Laache ville holde indremedisinen samlet. Han så med skepsis på spesialiseringstendensene og den truende oppsplitting.

I sin bok fra 2012 I medisinens sentrum bekrefter historikeren Per Haave (11) hvordan man for hundre år siden slett ikke så på spesialiseringen med blide øyne – begrepet spesialistuvesenet ble brukt! En av grunnene til dette lå hos legene selv, ikke nødvendigvis i medisinens økende kompleksitet.

Vi har sett hvor formidabel legenes reisevirksomhet var. Noen reiste for eksempel til Tyskland, hospiterte eller hadde arbeid en stund ved et sykehus der, la oss si noen måneder ved en avdeling der man især hadde pasienter med fordøyelsessykdommer, og så kom man hjem og erklærte seg som spesialist i fordøyelsessykdommer. Vi må huske på at det foreløpig var relativt få sykehusstillinger i Norge og at den typiske arbeidssituasjonen for det økende antall leger var en eller annen form for selvstendig praksis. Å drive privat praksis var å drive privat business. Da var det gunstig å kunne markedsføre seg som spesialist i et eller annet. Det å kalle seg spesialist ble et fortrinn i konkurransen om pasientene, men det var sjelden klart for pasientene hvor velutdannet den angivelige spesialisten egentlig var.

Den oppryddingen som etter hvert kom på dette området, var åpenbart helt nødvendig, og fra rundt 1916 ble det gradvis etablert en offentlig spesialistordning med et regelverk som var forvaltet av Den norske legeforening.

Laache var selv en indremedisiner med en meget bred tilnærming til sitt fag, så vi må anta at helhetsønsket fra hans side var begrunnet i at han så hvor viktig det var at legen beholdt evnen til å se totalbildet av pasienten. Laache hadde medisinsk eksamen fra 1877 og begynte straks å arbeide ved Rikshospitalet. I 1881 fikk han Skjelderups gullmedalje for et arbeid om de røde blodlegemene ved anemi. På grunnlag av denne oppgaven skrev han boken Die Anämie (1884), som ble et standardverk. Laache fikk derfor det vennligsinnede økenavnet «Der Blutlaache». Han lagde likeledes en lærebok i urinanalyse (1883) som kom ut på flere språk og ble mye brukt.

xxxxx_077_01_b.jpg

46 Christopher Blom Leegaard (1851–1921) kopi av maleri av Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948) ved C. B.

Laache klarte imidlertid ikke å motvirke at beslektede fag skilte seg ut fra indremedisinen. Christopher Blom Leegaard (1851– 1921) 46, lege fra 1876, var et eksempel nettopp på det, og må regnes som vår første nevrolog. Leegaard hadde etter å ha vært praktiserende lege og jernbanelege i Larvik, foruten å ha vært på studiereise i utlandet, arbeidet ved professor Winges 39 avdeling i tre år fra 1880. Han kom således fra indremedisinen. I 1884 tok han doktorgrad på et tema i tiden, nemlig patologiske forandringer i hjernen og lokalisasjonsteorien. Han ble bestyrer av Rikshospitalets avdeling for elektroterapi i 1885 – elektrisiteten var den gang relativt ny som hjelpemiddel i medisinen. Han reiste rundt i Europa og studerte elektroterapi og nervesykdommer. I 1893 ble han dosent og i 1895 professor i nervesykdommer. Etter hvert ble poliomyelitt en hovedinteresse, og han var en av de første som hevdet at poliomyelitt var en epidemisk sykdom og måtte håndteres som det. Leegaard var Selskabets formann i 1895–1896.

I 1920 ble Leegaard malt av Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948) og bildet ble hengt opp på Rikshospitalet. Selskabets maleri er åpenbart en kopi av dette bildet.

xxxxx_077_02_b.jpg

47 Hans Jørgen Vetlesen (1852–1926)

Hans Jørgen Vetlesen (1852–1926) 47 som hadde medisinsk embetseksamen fra 1878, var innom en kortvarig jobb som brukslege i Sarpsborg og ett år som amanuensis ved Fysiologisk Institutt ved Universitetet, før han flyttet til Hamar og hadde en variert praksis som lege der. Hans Jørgen Vetlesen ble etter hvert indremedisiner og tok i 1888 doktorgrad på etiologien ved struma. I årene 1889 til 1894 var han overlege ved Modum Bad, men fra 1895 var han indremedisinsk overlege i Kristiania, der han blant annet hadde studentundervisning. Han var formann i Det norske medicinske Selskab 1906–1907.

xxxxx_078_01_b.jpg

48 Johan Karl Unger Vetlesen (1851–1914) malt av Per Krogh (1889–1965)

Vetlesens navnebror Johan Karl Unger Vetlesen (1851–1914) 48, eksamen 1876, hadde flere utenlandsopphold, især ved vitenskapelige institutter i Tyskland. I 1887 disputerte han på et arbeid om dilatatio ventriculi. Det var indremedisin som ble faget hans, og i 1888 ble han medisinsk overlege ved det som nå heter Lovisenberg Diakonale Sykehus. Hans spesialområde var fordøyelsessykdommer. Han tilskrives æren for at Norges første røntgenapparat ble installert på Lovisenberg.

Johan Karl Unger Vetlesen var formann i Selskabet 1903–1904. Han ble malt av Per Krogh (1889–1965) og bildet ble gitt som gave til Selskabet i 1937.

Lungesykdommer var indremedisinens område, men etter hvert ble tuberkulosen, og spesielt lungetuberkulosen et så stort problem at det å være lungelege ble et arbeidsfelt for seg selv. C.F. Larsen 33 var indremedisiner, men interessert seg så sterkt for tuberkulosen at han, slik vi allerede har beskrevet, utarbeidet et grunnlagsdokument for det som ble tuberkuloseloven.

xxxxx_078_02_b.jpg

49 Kristian Feyer Andvord (1855–1934) malt av Bodil Angell

Et annet av Selskabets medlemmer, Kristian Feyer Andvord (1855–1934) 49, tilhørte neste generasjon lungeleger, og han gikk etter sykehustjeneste i Kristiania og distriktslegearbeid i Sør-Aurdal i Valdres rett over i tuberkulosearbeidet. Allerede mens han var i Valdres argumenterte han for fjellklimaets gunstige effekt, og han var lege ved Tonsåsen Sanatorium 1887–1896. Han flyttet til hovedstaden i 1896 og åpnet praksis, men var sommerstid overlege ved Gausdal høyfjellssanatorium 1896–1916. Han var på omfattende utenlandsreiser for å studere sanatorier. Andvords studier over tuberkulosens forekomst i Norge (1895) ble et viktig dokument for tuberkuloselovarbeidet. Selskabets maleri av ham er utført i 1931 av Bodil Angell.

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no