Content:

 

Flere professorer

xxxxx_098_02_b.jpg

64 Peter Fredrik Holst (1861–1935) kopi av maleri av Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948)

Peter Fredrik Holst (1861–1935) 64 avla medisinsk embetseksamen i 1888 og hadde en kort tid legestillinger forskjellige steder, nemlig ved Rikshospitalet, ved Breidablik Sanatorium i Valdres og ved Lungegaardshospitalet i Bergen. Men fra 1890 holdt han til i Kristiania og kvalifiserte seg i indremedisin og bakteriologi, underbygd i 1890-årene med studiereiser til utlandet, blant annet til den store Rudolf Virchow i Berlin (1890) og til St. Petersburg og Moskva (1902). I 1902 ble han utnevnt til professor i indremedisin, en stilling han hadde i 30 år. Han var Henrik Ibsens lege en periode, men kom på kant med forfatteren og ble erstattet av Edvard Bull 50 . Ibsenbiografen Michael Meyer hevder at dette blant annet skyldtes irritasjon over at Holst ikke innfridde Ibsens strenge krav til punktlighet: «Da han en dag kom en time for sent, satt Ibsen oppe i sengen inntullet i en stor ulltrøye, viste ham døren og svor på at han aldri skulle konsultere ham mer».

Peter F. Holst var formann i Selskabet1910–1912 og 1932– 1933. Han var for øvrig gift med søster til Selskabets framtredende medlem, indremedisineren Valentin Fürst (1870–1961) 56 . Maleriet av Peter F. Holst er en kopi av et maleri utført av Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948).

xxxxx_099_01_b.jpg

65 Johan Nicolaysen (1860–1944) malt av Hans Ødegaard (1876–1943)

Johan Nicolaysen (1860–1944) 65 fulgte i sin fars, Julius Nicolaysens 37 fotspor og ble professor i kirurgi. Han var utdannet ved Trondhjems tekniske Læreanstalt i 1879 og arbeidet blant annet som ingeniør ved Myrens Værksted i Kristiania før han begynte å studere medisin og tok eksamen i 1886. Karrieren var den tradisjonelle for tidens leger, diverse hjemlig sykehustjeneste før ferden gikk til utlandet, der han spesielt var interessert i kirurgi. I Kristiania drev han praksis kombinert med forskjellige legestillinger. I 1895 tok han doktorgrad på et materiale av 30 behandlede tilfeller med tarmslyng. Han ble professor i kirurgi i 1909. Selskabets maleri av ham er utført av Hans Ødegaard i 1930.

xxxxx_099_02_b.jpg

66 Peter Nicolay Bull (1869–1951) malt av Henrik Sørensen (1882–1962), kopi av Carl Bonnevie

Peter Nicolay Bull (1869–1951) 66 ble professor i kirurgi i 1912, kombinert med overlegestillingen ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling B. 59 år gammel, i 1928, søkte han imidlertid avskjed og var sine siste år før pensjonsalder i 1939 kirurgisk overlege ved det som nå heter Lovisenberg Diakonale Sykehus. Han hadde medisinsk eksamen fra 1894 og diverse klinisk tjeneste og studieopphold i utlandet bak seg før han tok doktorgrad i 1905 på et arbeid om dermoidcyster og teratoide svulster. Hans senere vitenskapelige og kliniske virke var omfattende. Blant annet skrev han en lærebok om torakoplastikkoperasjon ved lungetuberkulose (1930). Han var formann i Selskabet 1924–1926. Maleriet er en kopi, utført av Carl Bonnevie, av et bilde malt av Henrik Sørensen (1882–1962) i 1929. Som portrett betraktet er det litt uvanlig, fordi kunstneren har avbildet ham med en pasient som attributt.

xxxxx_101_01_b.jpg

67 Francis Gottfred Harbitz (1867–1950) malt av Carl Bonnevie

Francis Gottfred Harbitz (1867–1950) 67 hadde medisinsk embetseksamen fra 1892 og erfaring fra flere legestillinger da han slo seg ned som privatpraktiserende lege i Kristiania i 1894, kombinert med legestillinger, blant annet som kirurg, og med vikariater, også ved universitetet. Han tok doktorgrad i 1897 på et arbeid om endokarditt.

Harbitz konkurrerte med Fredrik Georg Gade 51 om professoratet i patologisk anatomi, vant og ble professor i 1900. Harbitz’ vitenskapelige meritter er enorme og fyller femten og en halv spalte med liten skrift i Norges Leger (4). Ettertiden husker ham kanskje først og fremst for to ting. Det ene er hans lærebok i rettsmedisin som kom ut første gang i 1915, med siste utgave i 1957.

xxxxx_101_02_b.jpg

68 Carl Arnoldus Müller (1886–1983) malt av Carl Bonnevie

Det andre han er kjent for, er at han sammen med Carl Arnoldus Müller (1886–1983) 68 beskrev den arvelige kolesterolavleiringssykdommen som har fått navnet Müller-Harbitz’ sykdom. Harbitz var formann i Selskabet 1928–1930. Maleriet av Francis Harbitz er utført av Carl Bonnevie og datert 1956.

Carl Müller var professor i indremedisin fra 1951. Han hadde avlagt medisinsk embetseksamen i 1910, hadde diverse legetjeneste, og deretter privatpraksis i Kristiania fra 1912, fra 1919 som spesialist i indremedisin. Fra 1927 til 1956 var han indremedisinsk overlege ved Ullevål Sykehus, avd VIII.

Müller-Harbitz’ sykdom

Sammenhengen mellom xantomer (små, gulfargede fettknuter i huden og på sener) og xantelasmer (tilsvarende knuter på øyelokkene) var kjent fra slutten av 1800-tallet. Men det var den norske patologen Francis Harbitz 67 som først beskrev sammenhengen mellom plutselig død og forekomsten av mange slike knuter (xantomatose) fra 1925 til 1938. Indremedisineren Carl Müller 68 registrerte 17 familier med xantomatose, hyperkolesterolemi og hjerteog karsykdom på 1930-tallet. Han publiserte de første tilfellene i Acta Medica Scandinavica i 1937.

Müller mente at dette var en arvelig sykdom, og han fulgte forekomsten gjennom fire generasjoner. Han fant at tilstanden var autosomalt dominant arvelig, dvs. at den som har sykdommen, gjennomsnittlig vil føre den videre til halvparten av sine barn. Han fant ingen sikker sammenheng mellom kolesterolnivået i blodet og forekomsten av xantomer, og påviste at tidlig hjertesykdom kunne forekomme uten hudforandringer. Han beskrev flere pasienter med angina pectoris før 50 års alder. Müller var opptatt av forebyggende behandling av disse pasientene, og forordnet en kolesterolfattig diett.

Harbitz viste at karforandringene ved denne arvelige formen for hyperlipidemi var annerledes enn ved senil aterosklerose, den vanlige formen for «åreforkalkning» hos eldre. Det var også påfallende at det først og fremst var koronarkarene som var affisert og ikke blodårene ellers i kroppen.

Sykdommen ble kalt Müller-Harbitz’ sykdom. Carl Müller hevdet at sykdommen måtte være vanlig, ettersom en av hans familier ble funnet ved en tilfeldighet. Senere er det vist at tilstanden forekommer hos ca. tre av 1000 personer i Norge og er en av de vanligste forstyrrelsene i fettstoffskiftet.

Müller-Harbitz’ sykdom kalles nå familiær hyperkolesterolemi. En rekke genmutasjoner er funnet å kunne gi sykdommen. Det diskuteres hvor alvorlig tilstanden egentlig er, dvs. hvor hyppig tidlig koronarsykdom og død forekommer hos disse pasientene. Forskning på familiær hyperkolesterolemi har vært viktig for dagens behandling av pasienter med forhøyet kolesterolnivå i blodet.

xxxxx_103_01_b.jpg

Typiske forandringer i en av hjertets kransarterier hos pasient med Müller- Harbitz’ sykdom som døde av akutt hjerteinfarkt. Blodåren er forsnevret med betydelig fortykket vegg som inneholder fettansamlinger, kalknedslag og arrdannelse. Inne i karet sees en fersk blodpropp (preparat fra Haukeland Universitetssykehus, Bergen, foto: Lars A. Akslen)

Litteratur

Ose L. Müller-Harbitz’ sykdom – familiær hyperkolesterolemi. Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:924 – 5.

Harbitz F. Xanthomatosis og plutselig død. Norsk Mag Lægevidensk 1936; 97: 695 – 99, 1317 – 20.

Müller C. Xanthomata, hypercholesterolemia, angina pectoris. Acta Med Scand 1937; (suppl 89): 75.

Müller var først og fremst kardiolog. Hjerte- og karsykdommer ble også spesialområdet for åttende avdeling i annen etasje i Ullevåls indremedisinske blokk. Müller hadde for øvrig tatt doktorgraden i 1922 på målinger av blodtrykk hos sovende personer for å få nærmere kunnskaper om døgnvariasjonene i blodtrykk, noe som kan være klinisk viktig.

Sammen med Harbitz kom Müller altså under vær med at hyperkolesterolemi med avleiringer kunne være arvelig og opptre familiært. Beskrivelsen av Müller-Harbitz’ sykdom bygde på et materiale på 76 slike pasienter. Dette stimulerte også interessen for å studere andre familiært forekommende sykdommer som ga seg til kjenne gjennom stoffskifteforandringer.

Carl Müller hadde en rekke verv, og han var blant annet Selskabets formann i årene 1943–1946. Maleriet av ham i Det norske medicinske Selskab er utført av Carl Bonnevie.

xxxxx_105_01_b.jpg

69 Harald Astrup Salvesen (1889–1972)

Professor Harald Astrup Salvesen (1889–1972) 69 tok medisinsk eksamen i 1914 og siktet seg inn på indremedisinen, både klinisk og vitenskapelig, blant annet med studieopphold flere steder i Europa og USA. Hans doktorgrad fra 1924 handler om paratyroideas fysiologi. Han var overlege ved Rikshospitalets medisinske avdeling B og professor i indremedisin 1932–1959. Salvesen var en av sin tids store indremedisinere, opptatt av livsstilssykdommer og legegjerningens utfordringer. «En ting vi oftest savner i dag, er den moderne leges kontakt med humanismen, Han må i sannhet være en almendannet mann… Han må lære å forstå hva miljø og personlighetsforviklinger betyr for sykdommer. Hans menneskekunnskap får ofte sin hårdeste prøve, når han skal snakke med den sykes familie… Vår livsgjerning er en av de største som finnes og krever personlige egenskaper, som helst må være medfødt, men som også kan oppøves, og legen må lære å stole på seg selv», sa han i sin avskjedsforelesning.

Når man ser på legebiografiene for Salvesens generasjon, legger man merke til at overlegene ved Oslo kommunes sykehus, som også underviste, først ble professorer i etterkrigstiden. Det har med stillingsstrukturen ved universitetet å gjøre, og sier intet om disse legenes faglige posisjon. Salvesen var formann i Det norske medicinske Selskab 1957–1959.

xxxxx_105_02_b.jpg

70 Olaf Scheel (1875–1942) malt av Hans Ødegaard (1876–1943), kopi utført av Sigfrid Ørstad (1898–1984)

Olaf Scheel (1875–1942) 70 var klinisk lærer i indremedisin 1919–1941, men han var overlege ved Ullevål Sykehus avd. IX, og der var det foreløpig ikke blitt akademiske stillinger. Scheel tok legeeksamen i 1900. Han hadde utdanningsstillinger som lege ved forskjellige sykehus i Kristiania og tok doktorgrad på et arbeid om blodtrykk i 1912. Fra 1903 praktiserte han også privat. 40 år gammel, i 1915, fikk han så overlegestillingen ved Ullevål.

Scheel var en allsidig indremedisiner med en stor vitenskapelig produksjon. Han konsentrerte seg mer og mer om tuberkulose, især lungetuberkulose. I mellomkrigstiden gjorde han banebrytende studier over smitteforholdene i sykehusmiljø og undersøkte et stort antall sykepleieelever. Scheel forlangte at alle nye sykepleierelever skulle tuberkulintestes, og det var reservelegen, Johannes Heimbeck (1892–1976) som utførte dette. I løpet av elevtiden på sykehuset ble det da åpenbart at alle negative ble smittet. I 1927 innførte man derfor den nye BCG-vaksinen og vaksinerte de tuberkulin-negative sykepleierelevene. Scheel hadde et tilsvarende opplegg for legestudenter. Den beskyttende effekten viste seg å være ca. 80 %. Det ble imidlertid den utadvendte Heimbeck som fikk æren for dette viktige helsetiltaket som førte til generell innføring av BCG-vaksinering i Norge. Tenkeren bak var kanskje i større grad den mer beskjedne Scheel. Da det ble sjøsatt et skip i 1963, spesialbygd for å drive tuberkulintesting, skjermbildefotografering og BCG-vaksinering langs kysten, fikk det navnet Olaf Scheel.

xxxxx_107_01_b.jpg

71 Nils Yngvar Ustvedt (1868–1938) malt av Carl Bonnevie, kopi utført av Jacob Sømme (1862–1940)

Scheel ble malt av Hans Ødegaard i 1942, men bildet i Selskabet er en kopi, utført av Sigfrid Ørstad (1898–1984). Scheel hører med i den legegruppen som de facto både som lærere og som vitenskapsmenn fungerte som professorer, men som ikke var det. Det samme gjelder Nils Yngvar Ustvedt (1868–1938) 71 . Han var overlege ved epidemiavdelingen på Ullevål Sykehus i årene 1916 til 1935, og da var han også universitetets lærer i epidemiske sykdommer. Ustvedt var lege fra 1892, var så et år på Ullevåls epidemiavdeling, før han i 1894 opprettet en privat praksis i Kristiania. Men omtrent samtidig tok han fatt på videreutdannelse i epidemiske sykdommer og hygiene på epidemiavdelingen og på universitetets hygieniske institutt. Han ble epidemilege, sunnhetsinspektør og skolelege. I 1900 forsvarte han sin doktoravhandling som hadde tittelen Den bakteriologiske difteridiagnose og pseudodifteribasillen. Ustvedt hadde en lang rekke verv både innenfor og utenfor medisinen, blant annet var han stortingsrepresentant 1913– 1915. Han var for øvrig far til Hans Jacob Ustvedt (1903–1982), medisinprofessor og senere kringkastingssjef. Nils Yngvar Ustvedt ble malt av Carl Bonnevie, men Selskabets bilde er en kopi utført av Jacob Sømme (1862–1940).

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no