Content:

 

17. mai-kulturen

xxxxx_045_01_c.jpg

Det kan sies mye om den spesielt norske 17. mai-feiringen som i samfunnsmessig sammenheng er noe langt mer enn markeringen av nasjonaldagen og feiringen av vår grunnlovs tilblivelse.

Den delen som skal tas opp her, er 17. mai som drivkraft, mål og arena for sosialt fellesskap i lokalsamfunnene. Se på de pyntede musikanter på Tidsskriftets forsidebilde. Alt hva fedrene har svettet, mødrene har sydd – for at dagens program skal bli vellykket!

Da sosialantropologen Fredrik Barth (f. 1928) fylte 60 år, redigerte Ottar Brox & Marianne Gullestad et festskrift med tittelen På norsk grunn, inneholdende en serie sosialantropologiske artikler om vårt eget land. Her har Hans Christian Sørhaug et tankevekkende kapittel om en viktig del av samfunnsstrukturene rundt 17.mai – korpskulturen: Kake eller konfekt? – Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi (1).

Erfaringer og eksempler fra korpsenes verden vil sannsynligvis kunne deles av de fleste som har eller har hatt skolebarn i familien. Det finnes en ganske særegen logikk i denne type såkalt frivillige organisasjoner. Det er mange-fasettert. Et eksempel jeg selv har opplevd, kan belyse den logikk Sørhaug beskriver..

Et korps der jeg var medlem av styret, trengte – som alle korps – penger. Det skulle spilles ved et sportsarrangement. Noen hadde ordnet med en sponsor. Korpset skulle få et beløp fra en bank for å spille. Nei, sa de toneangivende i styret, vi skal tjene penger på å selge pølser. Da får dere ikke noe fra oss, sa banken. Men hvor mange pølser må vi da selge……. forsøkte opposisjonen i styret forsiktig. Det ble pølsesalg og ingen sponsing.

Her er vi ved et av Sørhaugs hovedpoenger. Til denne typen organisasjonskultur hører blant annet en økonomi der tid og penger er blandet sammen. En verdi i dette systemet kan ikke uten videre måles som en pengeverdi, men mer som tid gått med til å skape denne verdi. Derfor hans artikkeltittel: Kake eller konfekt.

En billig kake som det har tatt tid å bake, har i korpssammenheng større verdi enn en dyrere, kjøpt konfekteske. Frivillig arbeid – kaker – penger – korps er en legitim verdisirkulasjon, ifølge Sørhaug, men lønnsarbeid – penger – korps er en sosialt mindre akseptabel verdistrøm. I styre og stell for for eksempel et skolekorps vil det gjerne være en elite, en kjerne av foreldre som har denne aktiviteten som hovedinteresse og som viktig eget sosialt nettverk. På tross av organisasjonenes tilsynelatende egalitære ideologi skaper eliten, for å opprettholde sin status, avstand til et mellomsjikt preget av konstant dårlig samvittighet. Dette skjer gjennom en for de andre synlig, omfattende, oppofrende og ulønnet innsats. Verdiskaping og belønning skjer altså innenfor en logikk og en økonomi der penger ikke er det viktigste. Men penger trengs likevel. De moralske verdier klarer seg ikke alene.

Sørhaug berører bare indirekte et viktig trekk i denne uformelle økonomi. Ofte er evnen til å kunne skaffe, mikse og trikse og ordne en høyt verdsatt egenskap som både er hensiktsmessig for korpset og som kan kvalifisere for inntreden i organisasjonens elitesjikt. Da kan det oppstå en motsetning mellom den uformelle økonomi, som kanskje endog har en glidning mot det svarte, og den formelle økonomistyring som er en forutsetning for for eksempel å få offentlig støtte.

Artikkelen nevner ytterligere et lærerikt poeng. Barns deltakelse i f. eks. et korps der foreldrene unnlater å stille opp, kan bli stigmatiserende for de voksne også i andre sammenhenger. Lokalsamfunnets moralske dom over organisasjonens tredje og laveste sjikt, gratispassasjerene, kan være grusom.

Det er imidlertid et konkurranseforhold som er interessant. Frivillige organisasjoner av den type vi her nevner, konkurrerer om barns og voksnes tid, tid for seg selv og tid for f. eks. korpset. At dette kan være konfliktskapende, vet de fleste foreldre. Men det er også en annen konkurranse. Konkurransen ulike organisasjoner imellom, kappestriden om et knapphetsgode, om hvor foreldre og barn skal bruke sin fritidsenergi og vie sitt hjerte.

Og et særtrekk ved denne type sammenslutninger er at det som regel er barna som legger premissene for hva de voksne skal gjøre. Tenk om den tidligere så ivrige trommeslager plutselig blånekter og heller vil være med i sangkoret? Slik at bakkemannskapet må sale om. Nytt nettverk, nye oppgaver.

Eller hva hvis avkommet insisterer på å være med begge steder? Kanskje i tillegg til forballen, speider’n osv.? Da kan det bli overveldende.

De mange samhandlingskulturer, som f. eks. de som har 17.mai som et klimaks i sine aktiviteter, fremstilles indirekte av Sørhaug nærmest som en trussel mot familien. Mange foreldre vil nok også ha en snev (eller mer) av en slik opplevelse.

Boken På norsk grunn kom ut i 1989, for mer enn ti år siden. I den senere tid er familiebegrepet for mange blitt mer utvisket enn det tradisjonelt var, og utviklingen er sannsynligvis gått enda videre siden 1989. Å være alene-forsørger for eksempelvis to barn som fordrer at man stiller opp, fullt og helt, kan både føles – og være – nesten umulig. Men slike organisasjonskulturer kan da også få en endret funksjon. Istedenfor utelukkende å føles belastende i en tiltakende stresset hverdag, kan de tilby nettverk som erstatter eller supplerer båndene i den gammeldagse kjernefamilie.

Norge er kjent for sitt mangfold av organisasjoner. Kanskje har vår feiring av 17.mai en effekt som det aldri falt fedrene på Eidsvoll inn å tenke på. 17.maikulturen vedlikeholder både evnen til å finne sosiale nettverk i lokalmiljøet når det trengs, og evnen til å holde slike nettverk på armlengdes avstand ved behov for det.

Litteratur:
1.

Sørhaug HC. Kake eller konfekt? I: Brox O, Gullestad M. På norsk grunn. Oslo: Ad Notam 1989: 113 – 21.

Tidsskr Nor Lægeforen 2000;120: 1393, 1394.

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no