Content:

 

Blomster i veikanten

xxxxx_049_01_c.jpg

Veikanter kan være pene, med de var ikke pene for den unge gutten som kom til meg og sa han var redd for dem.

Han var vel som andre i sin aldersgruppe, ferdig med å gå på skole, hadde fått seg jobb, lappen og en bil som han ragget rundt med full av appetitt på livet. Jeg kjente ham litt fra før, så jeg skjønte straks at det var noe uvanlig. Jo, forklarte han, han likte ikke så godt å kjøre mer, for langs veien var det veikanter, der det kunne sitte fugleunger og annet som han kunne komme til å kjøre på.

Vår samtale avslørte nokså umiddelbart at her var det alvorlig psykiatri på gang.

Det var det som hendte videre som får meg til å ta opp temaet her. Historien ligger noen år tilbake i tiden, og gutten bodde i et østlandsfylke der jeg også tidligere hadde opplevd vansker med å få assistanse fra den psykiatriske helsetjenesten når det var nødvendig. Jeg fulgte ham gjennom ganske lang tid, og etter hvert som tilstanden utviklet seg, forsøkte jeg å få ham henvist, innlagt, tatt hånd om, fortrinnsvis for å hindre den tragedien som syntes å ligge forut. Han fikk riktignok hjelp nå og da, men det gikk ytterst tungt.

Det hadde vært noe stoffmisbruk inne i bildet, og det ble mer. Det gjorde neppe saken lettere.

En gang det toppet seg, og han åpenbart var på randen av en alvorlig forverrelse av en psykotisk tilstand, prøvde jeg å få ham innlagt, men nei. Og argumentet? Han var ikke dårlig nok. Ikke plass. Ikke kapasitet. Kom tilbake når det blir helt kritisk.

Pasienten forsvant etter hvert ut av syne for meg, fordi han flyttet til et annet sted. Ryktene fortalte at det gikk dårligere og dårligere med ham. Så hørte jeg at han var død.

Saken gjorde inntrykk på meg. Det er selvfølgelig mulig at dette var et helt spesielt tilfelle, eventuelt at det er blitt helt annerledes nå, eller at jeg ikke har innsikt i hvordan fagfolk på området tenker og arbeider.

Jeg er ikke psykiater. Det er heller ikke folk flest som kommer i kontakt med saker som denne. Og det er blant folk folkemening dannes.

Det er greit å prioritere de dårligste, men er det alltid sikkert at dette bør gå på bekostning av å forsøke å kupere en alvorlig prosess på et tidlig stadium? F. eks. på et trinn i utviklingen når sykdomstegnet er at veikanter som den på dette bildet blir oppfattet som farlige?

Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 2143

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no