Content:

 

Villaen i Wannsee

xxxxx_062_01_c.jpg

Blant de dystre minner som finnes fra den annen verdenskrig, synes jeg faktisk at det vi ser på Tidsskriftets forside denne gang, 20. januar 1992, et bilde av et hus i en stille gate i et av Berlins aller mest fornemme villastrøk, Wannsee, er noe av det som maner mest til ettertanke.

Den besøkende finner en stilfull gitterport, innenfor den en park og en gammel villa som utstråler kultivert harmoni. Her ser krigens elendighet ut til å ha passert varsomt forbi. Huset er nå et ungdomshjem og alt er pent og idyllisk. Det fredfylte bildet danner en skrikende kontrast til de avgjørelser som ble tatt her for 50 år siden, den 20. januar 1942.

Da var nemlig villaen åsted for det som er blitt kalt Wannsee-konferansen, et møte der 15 av det tredje rikes departements- og partifolk deltok under ledelse av Reinhard Heydrich (1904 – 42). Dagens tema var det såkalte jødespørsmålet.

Det nasjonalsosialistiske regimets politikk overfor jødene hadde allerede vært hårdhendt i mange år. En plan om massedeportering til Madagaskar var blitt frafalt som ugjennomførlig og man ønsket nå å finne et alternativ.

Det var det grusomme alternativet som ble vedtatt rundt konferansebordet i villaen i Wannsee for nøyaktig 50 år siden, den «endelige løsning» på jødespørsmålet. Hva som skjedde videre med den jødiske befolkningen i de områdene som var under Hitlers herredømme, iverksettelsen av prinsippene fra Wannsee, er vel kjent for ettertiden i all sin uhyrlighet.

Det som gjør så sterkt inntrykk på den som ser villaen i dag og tenker tilbake på historiens gang, er at det simpelthen kan ha vært mulig å sitte som siviliserte mennesker i siviliserte omgivelser i en konferanse og fatte slike vedtak her i 1942 – for bare 50 år siden og i det som må kalles vår kulturkrets. Når mennesket som skapning åpenbart er slik, kan Wannsee-liknende konferanser også bli holdt andre steder, til andre tider og vedrørende andre spørsmål. Vi vet at dette har skjedd og at det sannsynligvis vil kunne skje igjen. Derfor er det flere grunner til at det går kaldt nedover ryggen på meg der jeg står på det besteborgerlige fortauet i Wannsee.

Men i 1942 fortjente neppe alle møtedeltakerne betegnelsen siviliserte mennesker. Heydrich, tidligere Gestaposjef og fra 1941 riksprotektor i Böhmen og Mähren, var allerede kjent over hele Europa for nådeløs og blodig fremferd i de posisjoner han etter hvert innehadde. Skjebnen innhentet ham imidlertid på landeveien mellom Praha og Berlin kort etter Wannsee-konferansen. Den 27.mai 1942 ble bilen hans angrepet av tsjekkiske motstandsfolk, og han ble alvorlig såret. Den 4. juni døde han i Praha. Men represaliene ble tragiske – massakren i Lidice utenfor Praha 10.juni.

Hvorvidt villaen i Wannsee er å anse som et minnesmerke, er omstridt. Det kan man forstå.

xxxxx_063_01_c.jpg

Tidsskr Nor Lægeforen 1992; 112: 179

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no