Content:

 

Solslikkende sel

xxxxx_125_01_c.jpg

Jeg kan ikke forklare hvorfor sel fascinerer meg. Kanskje det er noe med de hundelignende ansiktene?

Ved søndagsfrokosten en augustdag ble planen lagt – i dag må vi prøve å fotografere sel i sitt rette miljø. Film og utstyr ble pakket ned sammen med mat for dagen, for et slikt forehavende kan ta tid. Kursen ble satt mot det urene farvannet ved Torbjørnskjær fyr ytterst i Oslofjorden, et sted det skulle være sjanser til å finne sel.

De tallrike båene og skjærene der nærmer man seg helst i godvær. I dag var det godvær – men ingen sel. Bare sjøfugl som hadde vaglet seg opp der sjøen vanligvis bryter over.

Men ett av skjærene skilte seg ut – der var det nemlig ingen fugl. Forsiktig nærmere. Der lå de, en stor flokk sel, tilsynelatende sovende. Enda nærmere.Noen ble urolige, noen gled landsomt ned i sjøen. På litt bedre fotohold. Tydelige rådslagninger på skjæret. Ut i jolla med fingeren på kamerautløseren. Varsomme padletak. Engstelse og desertering blant mine skinnkledde venner.

Til slutt lå bare gamlefar igjen – stolt kneisende med fyret som bakgrunn. Men da bildet var tatt, forsvant også han. Ingen å se.

Dagens oppgave var løst, fornøyde pakket vi ned utstyret og tok fatt på hjemturen.

Da kom selene – både små og store, nysgjerrige fulgte de oss på vei, like ved båtripen.

Det er noe eget ved disse uutgrunnelige ansiktene!

Tidsskr Nor Lægeforen 1988;108: V.

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no