Content:

 

Høst

xxxxx_127_01_c.jpg

Det er høst snart, uttrykte Tidsskriftets redaksjonssjef forutseende her i sommer en gang. Vi skal ha en forside med høstmotiv, det er bare å sette i gang, slik lød det.

Men hva er et høstmotiv?

Jeg nynner den finske melodien Höstvisan inne i meg for å sette sinnet i stemning. Jeg tenker. Høstbildet må vise et motiv som gir gjenklang hos betrakteren, som straks gir assosiasjoner om årstiden vi er inne i.

Men det bør vel være positive assosiasjoner? Noe som setter fantasien i gang slik at hyggelige minner vekkes til live. Men hva slags motiver av denne type har vi da vedrørende temaet høst? Som kan symbolisere årstiden så vi gleder oss ved den?

Tja.

Høstgult løv er mye brukt. Jeg har legio med slike bilder i arkivet, og plystrer svakt for meg selv den gamle slager Høstgule blader mens jeg leter. Men så kommer jeg på at originalen heter Les feuilles mortes. Da blir hele denne sjangeren uaktuell. Falming, aldring, å visne, å dø. Nei, takk. Et bilde av fortvilt fargesprakende løv som påminnelse om uavvendeligheten. Vi som skal dø hilser deg, lyser det fra bladene. Det motivet sløyfer vi.

Hva med et bugnende frukttre? Naturens ødselhet om høsten.

Epler. Pærer.

Nåja, bildemessig kan slikt ta seg bra ut, men hva med lesernes assosiasjoner? Er de av samme type som mine? Sjelden kan jeg minnes å ha hatt så vondt i magen som når det var eplehøst i mine besteforeldres store hage. Er jeg alene om det?

Og gråpærene som henger der harde og utilnærmelige, inntil de et par dagers tid senere riktignok er deilige å spise, og vi slafser i oss det vi orker med saft og kliss overalt. Så råtner resten før vi får sukk for oss, alle på en gang, og vi tråkker i dem og glir i dem.

Plommer?

Ha meg unnskyldt med en kort, men for meg skjellsettende barndomshistorie. Vi bodde den gang som nå i Oslo sentrum, men min far hadde en arbeidskollega, en finere dame i Ullevål Hageby. Hvert år var det en masse ringing og avtaler frem og tilbake om disse plommene fra hennes overflod som lille Øivind sikkert var så snill å komme og hente med sykkelen sin, han som var så flink. Og lille Øivind mottok almissen, balanserte lydig pappesken med de overmodne plommene ned Thereses gate, og hadde attpåtil gitt uttrykk for å være takknemlig, for det gjør man når man kommer fra et godt hjem.

Det passer neppe med et fruktbilde.

Rødmende tuer med tyttebær, med duggdråper i motlys, den sprø, gnistrende høstmorgenens første solstråler som eksploderer over skoglandskapet, det må være en sikker vinner på Tidsskriftets glansede forside?

Med hånden på hjertet, kjære redaksjonssjef, er du overbevist om at det gir dine lesere en positiv opplevelse å se et slikt motiv? I mitt barndomshjem hadde man i hver fall et forhold til å plukke tyttebær som jeg alt som smågutt følte at en eller annen fagmann burde analysere nærmere. Kanskje var plukkeiveren ikke så unormal i matauktider, sett i perspektiv, men jeg følte det i hvert fall sånn.

Farfars Chevrolet 1931 ble innlånt for anledningen, for det var i etterkrigstid og førtiår, og det å disponere bil var noe sjeldent. Så la man av sted grytidlig søndag morgen og renset bær hele resten av uken.

Barndommens bærplukking kunne ost av idyll, hvis det ikke hadde vært for meg som alltid var så vrang på bærtur, ja jeg ble så vidt jeg husker endog satt igjen hjemme når bilen skulle brukes og man skulle langt av sted, jeg som var så glad i bilturer. Joda, jeg bærer fortsatt på et visst nag, tror jeg.

Kjære skolelegen, takk for attesten for rød-grønn fargeblindhet, du aner ikke hvor du hjalp meg i tyttebærsaken. Alt letnet. Jeg ble omdefinert til en sånn som bærer spann, går til hånde og koker kaffe.

Men gir tyttebærtuer positive assosiasjoner?

Det blir ikke noe tyttebærbilde.

Enn kornnek, da? Nek, nek satt opp i rauk, det må da være et godt symbol på høsten? Redaksjonssjef, skjerp deg! Hør her: Selv om nek hører tradisjonelt jordbruk til og var typisk for høsten, har assosiasjonene forskjøvet seg. Nå for tiden tenker folk på jul, ribbe og pølse ved synet av et kornnek. Historiens gang har gjort symbolet ubrukelig. Snart vet selv ikke en dompap hva et nek skal være godt for.

Det er noe som står utenfor villaer til langt utpå våren, og noe å spise er det i hvert fall ikke på det.

Men det er ett høstmotiv som gir meg kriblende frysninger av hygge og stemning, minner fra gamle dagers høstferietid på landet i Østfold. Se for dere landskapsbildet utenpå Tidsskriftet: En bakgrunn av mørk-blå himmel med stjerner som begynner å komme frem i konkurranse med spillet fra en sylskarp månesigd. Gråskjær av antydet rim på fete plogfårer, der pløyingen er kommet i gang.

Men så er det flammene. Hovedelementet i bildet. Gule, røde. I dirrende kontrast til kjøligheten. Et bånd som et bevegelig belte av brennende halm over åkrer der grøden nettopp er kjørt inn. Personer sees som skygger mot lysningen. Med jernriver leder de bålstripen snart hit, snart dit. Svartblå røyk i vannrette sjikt over bakken, den kunne endog virke som et vern mot frosten for poteter som ennå er i jorden, ble det sagt. Og et pirrende riv i nesen av kulde og brent som et bilde vanskelig kan gjengi. En høstfølelse for alle sanser, en altomfattende totalopplevelse.

Slikt går ikke i dag.

Høstpløying skal reduseres for å hindre avrenning, heter det. Og halmbrenning er for det første ressurssløsing. For det annet gir det luftforurensing som forårsaker allergi og luftveisplager. At slik kan oppleves positivt av f. eks. meg, er i seg selv betenkelig. Andre må heller ikke forledes til å gjøre det.

Halmbrenningsbildet får jeg nok holde for meg selv, lukke øynene og nyte en ulovlig minnenes melodi.

Jeg prøver meg derfor med et bilde av moderne halm, fotografert en strålende soldag i Sigdal. Halmballer, maskinelt fremstilt. Pene, regelmessige. Her er moderne høst kommet til moderne jordbruk, med balanse og bærekraftig utvikling.

Halmballene er blitt et nytt symbol på høsten, snart nakne som her, snart emballert i hvit eller grå eller svart plast. Et symbol med egenverdi som sådant. Et nytt tilfang av høstmotiver.

Selv om den uinnvidde byboer i sin uvitenhet kanskje lurer på hva halmballene kan brukes til?

PS. Hadde det vært slike halmballer for 50 år siden, hadde jeg og mine kamerater ganske sikkert hatt tanker om hva man kunne bruke dem til i høstkveldens mulm og mørke. Riksveien går like nedenfor jordet der de ligger, jeg sier ikke mer. Det er godt man er blitt voksen og kan styre seg. DS.

Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117: 3333, 3335, 3337.

publication-image

Search in Michael

Translate (By Google)

Contact:

Michael, c/o professor Øivind Larsen | p.o.box 1130 Blindern | N-0318 Oslo, Norway |

Epost: oivind.larsen@medisin.uio.no